Det gir grunn til ettertanke at da Anders Osborne ankom New York i 1985 hadde han med smått og stort fem dollar i lomma. I dag, i Donald Trumps USA, hadde han blitt sendt hjem. Det hadde tatt fra oss en solid samling flotte plater og minneverdige musikalske samarbeider. Osborne slapp inn, haiket til en kompis i New Orleans der han,med et lite avbrekk har bodd siden 1989. Og når valget står mellom Uddevalla og New Orleans er det ikke vanskelig å skjønne ham.
Denne gangen har han satt sammen et kresent orkester – Benmont Tench på tangenter og Waddy Wachtel spiller gitar som bare han kan. Bob Glaub spiller bass og Chad Cromwell, som Osborne har kjent i en årrekke, produserer og spiller trommer. Windy Wagner Cromwell gjør en vakker bakgrunnsvokal. Hoveddelen av dette er gjort i California, i den grad at du nesten hører bølgeslagene fra stranda og må sjekke om du har sand mellom tærne. Enkelte pålegg er gjort hjemme i Louisiana, men samlet sett er dette vestkystrock som genrens stigma til tross likevel evner å engasjere. For Osborne har tatt med seg låtskrivergavene sine til Los Angeles, og tekstene hans er slik vi etter hvert er blitt vant til sterkt farget av bakgrunnen hans og det livet han har levd. Vitaliteten trenger uanfektet gjennom vestkystrocken, og enda en gang er det all mulig grunn til at Osborne bestemte seg for å rydde opp i livet sitt tilbake i 2009. Ved siden av å lage plater som vil hjelpe oss nordboere gjennom mange, lange og mørke vintermåneder driver han også sin egen frivillige stiftelse som støtter musikere under avvenning – på turné særlig, der fristelsene kan være mange. Han synger om det selv også – platas kanskje vakreste «Fields Of Honey» der han innser at «Everyday can’t be sunny».
Vi skal være glade for at Osbornes personlige reise har gitt oss plater som dette, og personlig er jeg mer enn litt glad for at han har kommet seg unna åket til Alligator. I dag driver han sitt eget selskap, og er åpenbart langt mer tilfreds med livet der han kan lage musikken han vil – med de musikerne han ønsker. Mye fint her, like uanstrengt hele veien – «Running» er bare flott, «Smoke and mirrors» er nesegrust elegant gjort. Selvsagt er dette farget av et fantastisk band, men til syvende og sist henger dette på en veldig, veldig flott musiker – og så lenge Buddhareferansene ikke blir mer påtrengende enn dette skal vi alltids klare å stå ut med dem.