Norsk Bluesunion

Med seg hadde HM Johnsen Jone Kuven (bass) og Sigurd Steinkopf (trommer).

HM Johnsen på Spotify

HM Johnsen på Youtube.

Nedenfor finner du artikkel fra Bluesnews om unionsbandet (Bluesnews nr. 103 - februar 2018)

HM JOHNSEN - unionsband med ambisjoner

Tekst: Rune Endal - Foto: Trond Johnsen

Gitartalentet Hans-Marius Johnsen var 15 år da han for alvor ble lagt merke til på en jam under Osøren Blues & Jazzfestival på hjemstedet Os sommeren 2012. Den samme høsten fikk han stipend av festivalen, og musikkarrieren satte fart. Siden 2012 har han jobbet dedikert og målrettet mot en tilværelse som heltids musiker. I august i fjor vant han og bandet Union Bluescup, og turnerer i år rundt om i inn- og utland i regi av Norsk Bluesunion.

Bak navnet HM Johnsen skjuler seg i tillegg til Hans-Marius selv bassisten Jone Kuven og trommeslageren Sigurd Steinkopf. Trioen utgjør bandet som i år bærer tittelen Union Bluesband. Bandet hadde sine første UBB-konserter i januar for Oslo Bluesklubb og Vinger Blues & Rock Club. Utover året venter en rekke klubbkonserter og besøk på festivaler som Nidaros Blues, Notodden Blues Festival og Eutin Blues Fest i Tyskland. Da Bluesnews møter dem på Sosialen i Oslo forteller de tre unge musikerne at de er svært motiverte og gjerne vil ha så mange spilleoppdrag som mulig dette året. Det har de også anledning til. Johnsen selv driver eget firma ved siden av musikkarrieren, og Jone og Sigurd er begge elever ved Griegakademiet i Bergen med stående avtale om å kunne ta fri til spilleoppdragene som dukker opp.

Etter å ha hørt bandet under Union Bluescup i fjor og på ­Sosialen i Oslo i januar registrerer vi at de musikalsk legger seg i landskapet mellom heftig bluesrock og rock. De spiller hovedsakelig egne låter, og når de legger inn en coverlåt velger de noe så sjeldent som en røff Billy Cobham-låt fra 70-tallet. HM Johnsen har allerede debutert på CD, og mange av låtene de spiller live befinner seg på denne utgivelsen som ble sluppet i mars i fjor.

Det tar ikke lang tid å slå fast at frontmannen er en meget driftig og ikke minst målbevisst herremann. Det beviser det faktum at han egenhendig finansierte den første utgivelsen ved hjelp av 36 sponsorer i nærmiljøet, og at plata ble mastret i legendariske Abbey Road Studio i London. Og ambisjonene har ikke blitt skrudd ned siden han besøkte sine musikalske helters høyborg i fjor. I flere intervjuer har han slått fast at han skal gjøre alt i sin makt for å komme i samme divisjon som sine forbilder. Han SKAL slå gjennom som artist og musiker!

Startet som 9-åring

Vi har tatt en prat med Hans-Marius for å få vite litt mer om bakgrunnen til denne unge, ambisiøse musikeren. Han kan fortelle at han fattet interesse for gitaren allerede som 9-åring da han hørte en venn spille gitarsoloer av Iron Maiden.

- Jeg ble helt fasinert av lyden og måten han bare sprang over fingerbrettet på den fine, brunlige treplanken med strenger på, forteller Hans-Marius. - Jeg skulle også lære meg å spille Iron Maiden, og ha plakater av det kule monsteret (Eddie) på veggen min. En dag hadde jeg fått med meg en tohundrelapp av min mor for å kjøpe klær. Jeg kjøpte ei billig truse, og brukte selvfølgelig resten på en Iron Maiden-CD i den lokale platesjappa i Os. Eieren av butikken, Tor Owe, sa jeg burde kjøpe albumet Seventh Son of A Seventh Son. Siden den gang har jeg vært hekta på god musikk! 

Skjebnen ble beseglet under dette møtet. Hans-Marius tok med seg familiens Yamaha nylonstrenger til en elev ved musikkgymnaset og begynte å ta gitartimer. Han lærte Tom Dooley, Drunken Sailor og andre nybegynnersanger, men ble raskt lei av å øve på det han kaller kjedelige låter. Han begynte i stedet å lære seg Iron Maiden-låter via YouTube, og disse spilte han etterhvert for sin neste gitarlærer. Læreren roste ham og sa han hadde godt gehør og god forståelse for gitarspill. Siden den gang har Hans-Marius lært seg alt ved egen hjelp.

Forbilder

- Min aller første helt var Dave Murray i Iron Maiden, forteller han. - I løpet av to år lærte jeg meg hver eneste gitarsolo på hver eneste låt han gjorde i Iron Maiden. Jeg var så gira. Etterhvert ble det Gary Moore som ble tingen. Så kom David Gilmore. Han er nok den gitaristen jeg har størst respekt for, både som låtskriver og som gitarist. Jeg oppdaget Mark Knopfler, som raskt ble en av mine største helter. Så kjøpte jeg Joe Bonamassa Live at The Royal Albert Hall, og jeg ble jo selvfølgelig helt solgt! For en fyr og for en gitarist! Min aller største helt og som jeg sverger til den dag i dag er nok Eric Johnson. Hans måte å spille på har gjort meg til den gitaristen jeg er i dag. Det er ingen i hele verden jeg har mer lyst å møte en ham. Andre gitarister jeg liker å følge med på er Shan Ashe, Nick Johnston, Tommy Emanuel, Mateus Asato, Knut Reiersrud og Yngwie Malmsteen. Clapton óg, selvfølgelig.

Fra bluesrock til blues

- Hva førte deg i retning av bluesrock? 

- Det var nok Pink Floyd som myknet meg litt opp. Jeg så ”Pulse” sammen med min far, og jeg ble så utrolig fascinert over hvor fint det var å spille gitar slik David Gilmour gjorde. Jeg fant ut at det fantes andre sjangere en heavy metal som falt i smak. En dag kom jeg hjem med en fersk DVD fra den lokale platesjappa, Joe Bonamassa Live From The Royal Albert Hall. Etter at jeg hadde sett den begynte jeg å grave i bluesen. 

Til tross for den tidlige interessen for tyngre musikk, forteller Hans-Marius at han med årene har blitt svært opptatt av mer tradisjonell blues. 

- Jeg har hørt veldig mye på BB King, Eric Clapton, Jimi Hendrix, Robert Johnson, Howlin’ Wolf, Chuck Berry, Muddy Waters, forteller han. - Jeg har spilt en del jazz, klassisk og blues, men det har vært mest for meg selv på gutterommet. Ting som jeg har lært meg for å bli en bedre bluesgitarist. Tommy Emmanuel sa en gang: «To be the best guitar player as you can be, you have to learn and master the roots. The key to write and play good songs, is to learn good songs.»  

Sponset plateutgivelse

Hans-Marius ga ut sin første plate i mars i fjor. Ikke på den måten de fleste i en lignende situasjon gjør for tiden, ved å spille inn en lavbudsjett, selvfinansiert plate med offentlig pengestøtte. Plata hans hadde et budsjett på hele 130.000 kroner, og han finansierte alt gjennom lokale sponsorer. Vi undres på hvordan han fikk til dette.

- Jeg hadde en idé om at jeg ville gjøre det ordentlig og uten å ta opp lån fra banken, forteller han. - Jeg er ikke noe særlig flink til å formulere meg skriftlig, så jeg fant ut at jeg skulle banke på noen ­dører. Jeg var lærling som auto­matiker på den tiden, så det ble mye jobbing på kveldstid og i ferier.

Jeg bestemte meg for å ta det helt ut og for å prøve å bli Norges mest sponsa musiker, som jeg tror jeg ble til slutt. Men jeg har fått mange flere NEI enn JA, for å si det sånn. Enkelte plasser gikk jeg bare rett inn på kontoret til daglig leder og fortalte hva jeg ville og hvem jeg var. Etter et år med jobbing nådde jeg målet mitt til slutt. 

Og Hans-Marius har fortsatt å jobbe med sponsorer. I dag er bandet sponset av klesmerket Blåkläder. Akkurat hva avtalen går ut på vil han ikke røpe, men en del av avtalen innbefatter trykking av t-skjorter og gensere med HM Johnsen-logo på. Han forteller at han også har avtale med et reklamebyrå, et firma som gjør gitarreparasjoner og et som sponser ham med dresser til scenebruk. 

Union Bluescup

I august i fjor gikk bandet til topps i finalen i Union Bluescup under Notodden Blues Festival. Hans-Marius forteller at han ble overtalt til å melde på bandet av sin manager, Gaute Singstad, og Trond Johnsen i Norsk Bluesunion.

- Jeg hadde tidlig bestemt meg for at jeg aldri skulle delta i en musikkonkurranse, men jeg ble overtalt til å se på det som en mulighet til å bli oppdaget – noe det akkurat er. Jeg er sjeleglad for at jeg meldte meg på. Jeg betraktet Unionscupen som en fin måte å komme seg på scenen når vi først var på Notodden, forklarer Hans-Marius.

- Jeg opplevde cupen som en hyggelig familiesammenkomst, fortsetter Hans-­Marius. - Det er jo det som er så morsomt med hele blues-Norge. Det er som en hyggelig, liten familie. Vi fikk god oppvartning og jeg fikk møte hyggelige og artige folk, både de som var med i cupen og arrangører. Det var et veldig proft arrangement og et kjempegodt ­publikum! Alle artister fikk mye applaus og velfortjent skryt. Det var jo tross alt et høyt nivå på alle artistene. 

Hans-Marius forteller at tilfeldighetene gjorde det slik at de to musikerne som var med ham på Notodden ikke hadde anledning til å bli med videre i bandet. Bassisten Jeroshan kom inn på Flygelederskole i London, og bosatte seg i England i fjor høst. Trommeslageren Sigmund kom inn på studie i Oslo, og han valgte å flytte dit og slutte i bandet. 

HM Johnsen er godt i gang med jobbene som Union Bluesband. Vi spør hvordan samarbeidet med NBU har vært så langt. 

- Veldig bra, svarer HM, - vår bookingagent i NBU, Trond Johnsen, er verdens koseligste person. Alt er fint, og det finnes ingen problemer. Jeg er vant til å styre alt selv, så det er selvfølgelig deilig å tenke på at Trond tar seg av all logistikk, booking osv. Det er et veldig fint samarbeid mellom oss. 

Forventninger og planer

Hans-Marius sier at han forventer å kunne bli en bedre artist i løpet av året som Unionsband, samt at bandet vil bli enda mer samkjørte. Han ser fram til å få erfaring med reiselivet og kjenne litt på det å leve som musiker. Han håper på å ha etablert et større publikum i løpet av året, og forventer å få det mye moro langs veien. 

- Vi ser rett og slett frem til å bare stå på scenen så ofte som mulig. Det er dette vi elsker, og det er dette vi er født til å gjøre, sier han. - Dette er med på å bygge veien videre, og det er en stor hjelpende hånd for oss. Jeg tror vi kommer til å huske dette året for alltid. Jeg gleder meg mest til å spille på storscenene på festival­ene rundt om i Norge og i Tyskland. Og ikke minst så blir Memphis-turen en hit.

Royal Albert Hall

Når vi avslutningsvis spør hvilke langsiktige mål han har, så svarer den ambisiøse gitaristen ubeskjedent at han håper å kunne fylle Grieghallen i Bergen om seks år, senere fylle Sentrum Scene og Royal Albert Hall, og deretter kunne si til seg selv ”dette klarte vi”. 

- Vi både vil og drømmer om å bli suksessfulle musikere og rett og slett gjøre dette resten av livene våre, avslutter Hans-Marius Johnsen.

Innen den tid kan trioen oppleves på blues-scener rundt om i landet, og mot slutten av året vil de også igjen være plateaktuelle. Vi oppfordrer til å støtte opp om unionsbandet og møte opp når de spiller på en scene i nærheten av deg.