Norsk Bluesunion

Nedenfor er artikkel fra Bluesnews nr 88 2015 etter at året som unionsband er avsluttet. 

Tekst: Mona Johansen Foto: Mona Johansen/Rune Endal/Bitten Svendsen

Et aktivt år som Union Bluesband er over. Marcus Løvdal Band kan se tilbake på ti festivaler og nesten 40 konserter. Nå takker de for en flott tid, men har ingen planer om å gi seg med dette.

En klar vinterdag i januar samles bandmedlemmene i Oslo for en oppsummering. Det er nøyaktig ett år siden deres første konsert som unionsband. Den gangen var de fem. Nå er de fire. Audun Barsten Johnsen (tangenter) sluttet før jul. Det var helt udramatisk, forsikrer de. Han syntes at deltakelsen i bandet tok for mye tid og gikk på bekostning av andre prosjekter.

Da bandet vant Union Bluescup på Notodden i 2013, visste de lite om hva de hadde meldt seg på og hva de gikk til.

– Jeg var egentlig klar for å droppe hele greia. Jeg syntes det var litt langt til Notodden, sier bassist Lasse Kulsrud Norby og høster latter. Det har blitt mange lengre reiser siden den gang.

CD, manager og plektre

I løpet av høsten gikk det opp for dem hva de skulle få være med på. Forventningene var skyhøye, og de ble innfridd. Målene de satte seg er nådd – og vel så det. Det var et klart mål å gi ut CD, men de hadde ikke drømt om at de også skulle få platekontrakt – ei heller manager. Nå gir de ut CD på Grappa Musikkforlag og er i ferd med å skrive kontrakt med CFD Management.

Plata er spilt inn i Stable Studios hos Leif Johansen, som har hjulpet dem mye. Det er hans fortjeneste at de har fått platekontrakt. CD-en inneholder 11 av deres i alt 14 egenproduserte låter. Den slippes på ByLarm i Oslo i mars, men den er klar allerede. Det ligger noen demoer i kofferten når bandet reiser til Memphis dagen etter dette intervjuet.

– Og så har vi fått …, sier gitarist og vokalist Bjørn Ulvik Blix Lein. Han åpner glidelåsen på bagen sin. Noen nynner en fanfare mens han løfter opp et lite skrin. Det står Norwegian WoodPickers på lokket.

– Vi har fått plekter-sponsor, og det var jo helt uventa, sier gitarist og bandleder Marcus Løvdal entusiastisk.

– Thor Renslemo har startet et plekterfirma, og han hadde en slags release på Notodden i sommer.  Han tok kontakt med oss da vi spilte på avslutningsfesten for de frivillige, forteller Bjørn.

Marcus holder opp et plekter.

– Thor lager plektre av treverk. Vi får et eget som er tilpassa oss, og så kommer vi på nettsida hans sammen blant andre Keb’ Mo’ og Mike Andersen, sier han.

Publikum av alle slag

De fire har lært mye i løpet av 2014, blitt mer profesjonelle og flinkere til å takle spesielle situasjoner. Arrangørene og spillestedene er forskjellige, så det gjelder å tilpasse seg., men det har stort sett gått veldig bra.

– Det jeg føler er så bra med bluesmiljøet, er at det alltid er masse bra attitude på folka. Alle er gira på jobben. Det er det viktigste, for da går det an å samarbeide, sier Marcus.

De har stort sett blitt godt mottatt av publikum også.

– Det er alltid mye spennende folk, sier Marcus.

– Det har vært litt variert, da. Det kommer an på stedet, sier Bjørn.

– Vi kan ikke juge om det, sier Lasse.

– Jeg tror vi har opplevd alt, jeg, sier trommis Jonatan Schanke Eikum.

Marcus skynder seg å legge til at de aldri har opplevd noe direkte negativt, men han innrømmer at det kanskje har vært en og annen som har bedt dem om å spille litt dansebandmusikk eller bare «noe annet».

– Det var en på bluescruise som sa: «Når dere speller det derre jazzgreiene. Det synes jeg er skikkelig dårlig», ler Bjørn.

De har opplevd alt fra stapp fulle til nesten tomme konsertlokaler.

– Jeg føler at vi har lært oss å sørge for at publikum får en bra opplevelse selv om det bare er to personer tilstede. Det er viktig ikke å minske på prestasjonen når det er lite folk, sier Marcus.

– Men det er vanskelig, da, sier Jonatan.

– Ja, men man skal alltid overbevise, sier bandleder Marcus bestemt.

De minnes da de spilte på kulturhuset i Narvik. Det var en litt høytidelig stemning og et veldig høflig og lyttende publikum. Det var uvant.

– Bluespublikummet er sånn at noen prater litt, noen drikker litt øl, noen hører på og noen danser. Det er bra, synes jeg. Jeg blir liksom litt skremt når alle hører på, sier Marcus.

Gira på utlandet

For ett år siden kjente de ikke bluesmiljøet så godt. Nå føler de på sett og vis at de er en del av det. Det har de tenkt å fortsette med, men de vil også gjerne nå ut til et bredere publikum.

– Jeg ønsker ikke å spille bare i blues-Norge, men også på andre arenaer. Den største frykten min er å bli en som spiller det samme på de samme stedene år etter år. Det må være utvikling. Og så er jeg veldig gira på utlandet, sier Marcus. De andre nikker.

I Bluesnews’ februarnummer 2014 lovet de at bluesklubbene skulle få oppleve energi og spilleglede.

– Ja, det føler jeg vi har nail’a, sier Marcus. De andre nikker.

– Uansett om vi bare har sovet i to timer. Det viktigste er at publikum får det de skal ha, slår bandlederen fast.

Noen kjipe stunder har det selvfølgelig vært i løpet av året. Likevel har de klart å holde humøret oppe – i hvert fall så lenge de har fått mat.

– Det er digg å kjenne hverandre så godt at vi kan trekke oss litt tilbake når vi blir slitne eller overstimulert, sier Marcus.

– Man skjønner veldig fort når det har nådd en grense for noen, sier Jonatan.

– Ja, og da har vi jo hotellrom hvor vi kan lese en bok eller … Dere har kanskje ikke lest så mye ... Ikke jeg heller, egentlig, innrømmer Marcus.

Høydepunkter

Året har hatt mange høydepunkter. For Bjørn og Marcus var det ekstra sterkt å få hilse på Keb’ Mo’ på Notodden i sommer.

– Jeg klarte ikke å si noen ting. Jeg følte meg som en 12-åring, sier Marcus.

 – Jeg sa «Hi, my name is Bjørn.» Han svarte ikke hvem han var. Han sa bare «Oh yeah», minnes Bjørn.

Marcus forteller lattermild at han møtte Keb’ Mo’ i hotelldøra på Kongsberg.

– Jeg var på vei inn, og så gikk jeg bare ut igjen og fulgte etter ham, ler han.

Skjelvende norsk blues

Nå gleder de seg til turen til Memphis og er spente på hvem de kommer til å møte der. Morgan Freeman står høyt oppe på ønskelista.

– Tenk om vi kunne fått ham til å lage en sånn melding der han introduserer oss, sier Marcus.

De er glade for at lederen av Norsk Bluesunion, Bitten Svendsen, skal være med til USA. Hun har vært en viktig støtteperson for dem det siste året. Det er hun som sammen med resten av styret i NBU har meldt bandet på International Blues Challenge. Marcus har strategien klar.

– Vi må ha trua og attitud’en på at vi drar dit for å vinne, men det er musikken som er i sentrum. Det viktigste er at vi formidler musikken vår, sier han.

– Jeg gleder meg mest til følelsen av å være midt i hjemlandet til bluesen, sier Bjørn.

– Det er kanskje litt rart at det kommer fire smågutter fra Norge og skal spille USAs folkemusikk, sier Jonatan.

– Vi må jo bare drite i det og kick ass, liksom, sier Marcus.

Han lurer på om han skal uttale navnene med engelsk aksent når han presenterer de andre bandmedlemmene. 

– Jeg tror uansett at åpningsfrasa må bli: «Here is a little shivering blues from the cold mountains of Norway».

--------

Best & verst på Union Bluesband-turnéen 2014

Beste publikum: På kulturpuben i Lillestrøm og Herr Nilsen har det alltid vært fullt og veldig god stemning. Likevel er det ungdomskonserten på Ørskog Bluesfest som går av med seieren. Det unge publikummet var litt avmålt i starten, men så ble det en fest over all forventning med dans på bordene.

Største publikum: På bluescruise til Kiel høsten 2014.

Beste konsertarrangør: Det er mange å velge mellom, men det blir Ørskog Bluesfest. Der fikk artistene service over all forventing, helt uavhengig av hvor «store» eller «små» de var.

De beste konsertlokalene: Også her rager kulturpuben i Lillestrøm og Herr Nilsen høyt, men Nordpol kro i Vardø var nok det aller mest stemningsfulle lokalet. Den kalles Norges eldste pub, og det sitter blues i veggene.

Best matopplevelse: Reinsdyrkjøttet på Svalbard var sjukt god.

Best festivalopplevelse: ByLarm, Øya og Notodden. Det kuleste med ByLarm og Øya var å treffe yngre publikum.

Verste reise: Det var nok hjem fra Ørlandet: Tre timers biltur i storm fra klokka ett om natta. To timer søvn på flyplassen. Så var det øvelse klokka 10 og konsert klokka seks i Årnes. Om kvelden spilte Marcus og Bjørn i Oslo.