Norsk Bluesunion

I konkurransen som begynte onsdag var det 30 minutters spilletid og strenge regler. Det blir minuspoeng dersom man spiller over tida. Kvartfinalene går over 2 runder (onsdag og torsdag) på samme sted, men hvor dommerne byttes ut til runde 2. Det deltok ca 10 band på hvert sted og tre-fire gikk videre til semifinalen. Semifinalene gikk på fredag før finalen med 10 finalister i bandklassen og 10 i solo/duoklassen lørdag.

Finalen lørdag ble som vanlig holdt på The Orpheum, et kjempestort teater i tre etasjer i den gamle skolen. Et mektig skue både for publikum og artister. Finalen varierte i kvalitet, men hovedinntrykket var veldig bra. Finalen tar tid da den starter allerede kl 14 og avsluttes ca kl 23. Ute i hallen er det like interessant hvor det er lagt opp til at folk møtes og utveksler kontaktinfo. Selv hadde jeg like mye utbytte av det som selve konsertene under finalen.

I programmet står tidspunktene og det var mange som løp fram og tilbake mellom konsertstedene for å få med mest mulig. Artistene er naturlig nok relativt ukjente og det blir derfor mye sjansing på hvor go’bitene spiller. Heldigvis var det mange tips å få.

Unionsband 2011 Pristine fra Tromsø stilte som norsk representant. Det var faktisk andre år på rad at Tromsø hadde representanter i IBC siden Urban Blues Band deltok i 2011. Ikke verst av en by uten en lokal bluesklubb. Kanskje kan dette inspirere noen ildsjeler til å sette i gang en klubb. Musikkmiljøet for øvrig i Tromsø er veldig bra så det burde ikke stå på miljøet. Så herved er oppfordringen gitt.

Pristine fikk først sjansen tirsdag 31. januar i FedEx International showcase som gikk av stabelen i New Daisy ganske langt nede i Beale Street, hvor 16 ”utenlandske” band/artister ble presentert med ca 15 minutters spilletid hver. Dette er et enormt konsertlokale som er fast tilholdssted for denne konserten. Pristine spilte såpass tidlig på kvelden at vi ikke var ankommet fra flyplassen, men her skjønte vi fort at de var blitt lagt merke til.

Neste spillejobb var under selve konkurransen. Første runde onsdag spilte de på Club 152 lenger opp i Beale Street. Det var bra med folk og det ble kjempestemning foran scenen. Det ble tydelig for oss alle at bandet skilte seg kraftig ut og at musikken gikk hjem hos amerikanerne.

Club 152 ble en liten base for Pristine som også spilte her torsdag. Da strømmet det inn folk rett før de spilte. Stedet var helt fullt da det norske bandet spilte. Det var som om taket løftet seg i deler av låtene. Det var merkbart færre folk på neste band noe som var morsomt for oss nordmenn.

Semifinalistene ble utropt sent på natta på hvert spillested etter konkurransene. Det var stor spenning og det tok tid før vi fikk vite resultatet. Det var stor jubel da det ble klart at Pristine gikk videre. Jeg fikk vite det ved at IBC-vinner 2007 Sean Carney og noen venner fra Florida kom og gratulerte meg på Rum Boogie Cafe, for øvrig et sted hvor mange kvelder ble tilbrakt pga jamsessions i regi av den gamle Muddy Waters - gitaristen Bob Margolin.

På fredag var det semifinale på den legendariske klubben BB Kings høyt oppe i Beale Street. Det var for øvrig samme sted som bysbarna Urban Blues Band spilte sine kvartfinaler i 2011. Og her endte IBC for Pristines del. Selv mente de at de spilte på sitt aller beste på denne semifinalen, men det var altså ikke nok. På forhånd tenkte vi også at Pristine muligens beveget seg utenfor det tradisjonelle bluesbegrepet. Amerikanere er generelt ganske konservative når det gjelder dette, i hvert fall har det vært tilfelle i IBC-sammenheng. Det var imidlertid ikke hovedinntrykket når det gjaldt publikummet disse kveldene.

Faktisk har det vært moro å være nordmann i gata i Memphis denne gangen. Pristine ble litt av en snakkis og flere ganger fikk jeg høre følgende: From Norway? Oh, do you know Pristine??” Jo takk, måtte jo innrømme at Norsk Blues Union hadde bidratt til å sende Pristine til Memphis. Når sant skal sies var det også mange som bemerket at kanskje var de utenfor bluesskalaen, men hva gjorde nå det når de var så gode.

Bandets karismatiske vokalist Heidi ble stoppet sånn ca hver tiende meter i Beale Street når hun var ute og gikk. Da vi spiste på balkongen utenfor Club 152 var det en jevnlig strøm av folk fremme for å snakke med dem. På kveldene og på finalen lørdag var det flere som var interesserte bl.a. Janiva Magness og ”Roomful of Blues”-vokalist Phil Pemberton. Det ble dessverre ikke anledning til å treffe Magness da Pristine på det tidspunktet ikke var i samme lokale, men Pemberton fikk snakket med dem.

Og det fikk mange flere også. Styremedlem i The Blues Foundation, Ricky Stevens ble introdusert for Heidi på Superior Bar under Blind Racoon Roots & BluesShowcase og han skrev dette på Facebook-veggen til Pristine etter The IBC:” I saw a couple of 25 minute sets. I'd love to see the full show. Excellent players and the lead vocalist is fantastic!”

Det ble også anledning til å jamme på de forskjellige spillestedene og medlemmer av bandet var på scenen, både på Rum Boogie Cafe, Club 152 og New Daisy.

Pristine har fått kontrakt med det anerkjente publisistselskapet Blind Racoon Roots & Blues i Memphis og de har bistått i å gi dem ekstra spillejobber. Eier Betsie Brown var vinner av Keeping the Blues Alive-prisen i 2009 og vil nok gjøre en god promoteringsjobb for dem. Etter IBC fikk Pristine spillejobb på Hard Rock Cafe mandag og 2 dager etter det spilte de på Blueberry Cafe i Clarksdale, Mississippi.

Rent produksjonsmessig blir det nok mer spennende. Noen tok til orde for å skrive kortere låter spesialskrevet for dem. De som har sett Pristine vet at de ofte spiller lengre låter enn mange andre og mer tradisjonelle bluesband. Og disse låtene bygges opp med en dramaturgi i beste Pink Floyd / Allman Brothers stil, og her er noe av styrken til bandet og det som gjør dem så spesielle.. Utfordringen vil nok bli å stole på seg selv og beholde bandets egenart/lydbilde samtidig som de får den hjelpen de trenger.

IBC er stedet for å få nyttige kontakter spesielt hvis du er musiker eller jobber med booking. Mange artister kommer på de forskjellige konsertene og visittkort byttes stadig. Jamsessions foregår over hele byen.

I tillegg til selve musikken er det viktig å få med seg inntrykkene rundt hele miljøet rundt Beale Street. Kjerneområdet på Beale Street er knappe 250 meter langt og innenfor det området vrimler det av spillesteder. Et høydepunkt i år som i fjor var Brandon Santini (som siden i fjor også har spilt i Norge)som spilte flere kvelder på The Blues Hall vegg i vegg med Rum Boogie Café. Blant annet var Victor Wainwright gjest flere ganger og det samme var Phil Pemberton fra Roomful of Blues. Mange trakk inn der etter hvert. Trampled Under Foot var igjen et absolutt høydepunkt, men i 2012 var kanskje det største musikalske høydepunktet Pristine. Det må være lov til å si det selv om man er norsk.

Vinnerne  i år var som følger:

I bandklassen vant The Wired Band fra Washington Blues Society. Andreplassen gikk til The Bart Walker Band (Nashville Blues Society) og tredjeplassen til Paula Harris (The Golden Gate Blues Society).

Vinner av solo-duoklassen var Ray Bonneville fra Ozark Blues Society of Northwest Arkansas.Andreplassen her gikk til Dr. Don's Double Dose fra Sydney Blues Society.

Vinneren av the Gibson Guitarist Award ble Bart Walker  og the Lee Oskar Top Harmonica Player ble vunnet av Randy McQuay.