Bluesnews

Det er ikke dagligdags å bli ønsket velkommen til festival med en raus dose sprit. Håndsprit, riktignok, men alle som entret Samfunnshuset på Veiholmen i helgen fikk sin dose i hendene. Å arrangere festival i koronatider medfører mange endringer for arrangøren. Det er kun lov med maksimalt 200 publikum i lokalet, og smittesporingsskjema må fylles inn av alle. Inne i lokalet blir man plassert ved bord, og dansing og mingling er ikke tillatt.  All servering foregår ved bordet.

Musikken startet allerede torsdag denne fjerde helgen i juli, med Onkels Bluesrock Band. Onkels leverte det bandnavnet tilsier, nemlig fengende bluesrock. Etter denne oppvarmingen ble det jam. Syver Srøbka var vert for jammen, og han annonserte én regel – spilling av Mustang Sally og Sweet Home Chicago var forbudt og ville medføre bot til jamverten. En god leveregel for alle jammer! Utover kvelden var alle musikere i salen fritt vilt for jamvert Syver, og de fleste endte på scenen etter hvert. Den siste gjengen på scenen bestemte seg dog for å spleise på boten, og der kom  Mustang Sally! Det hele ble avsluttet med en fin versjon av I Shall Be Released (The Band). Så var det bare å rusle ut i en vakker, men vindfull sommernatt og spasere hjem.

Mats Nerli
Ettermiddagskonserten på fredag var det Mats Nerli (bildet over) som stod for. Allerede her kom det som ble et av de store høydepunktene for undertegnede. For en konsert! Mats Nerli kjenner kanskje noen fra bandet Nerli There, men her stilte han solo. På repertoaret var hans egne låter i norsk språkdrakt, bundet sammen med gode historier. Som jamvert Syver Srøbka hadde sagt til Mats: ”Det er vel ikke akkurat blues du spiller, men tekstene er jo veldig blå.” Som soloartist er vel Nerli mer i singer/songwriter-tradisjonen. Han er en dyktig sanger og musiker, og tekstene hans er både hylende morsomme, underfundige, ettertenksomme og i blant ganske så bittersøte.
Han klarer, alene på scenen, kunststykket med å få publikum til å lytte oppmerksomt i to strake timer. Og sjelden er det blitt ledd mer på en norsk bluesfestival! Mats sine betraktninger om ungkars- og bygdelivets gleder og sorger ble fremført med bravur. Om det stemmer at en god latter forlenger livet, så la vi nok alle på et års levetid ekstra denne ettermiddagen.

En rocka kveld 
Fredag var den rocka kvelden på Veiholmen. Først ut var det 18 år gamle gitartalentet Odin Landbakk. Odin vant Norske Talenter på TV i 2015 bare 13 år gammel. Han fremførte da instrumentalen Strengedansen, skrevet av Frode Alnæs. Han ga høsten 2019 ut sitt debutalbum Speilvendt (ja, han er venstrehendt), produsert av Claudia Scott. Til Veiholmen kom Odin med sin powertrio, og spilte bluesrock så godt voksne blueskarer ble fuktige i øyekroken. Et stort talent, som vi nok får høre mer fra etter hvert.

Odin Landbakk. 
 
Smølas egen blues-stjerne
Etter Odin var det Smølas stor stjerne, Christina Skjølberg, sin tur. En dame som Christina vet å gjøre en entré, og mens hennes musikere, Tore Slåttsveen (bass) og Tom Arne Fossheim (trommer) allerede sto på scenen, entret Christina Samfunnshuset fra den andre enden, iført smittevernsvennlig munnbind, spillende på sin sølvskimrende gitar. I settet varierte Christina mellom å fremføre egne låter og coverlåter. 
Det svingte hardt denne kvelden, og forbudet mot å danse ble vanskelig å overholde for den danseglade delen av publikum.

Lørdags-jam
Lørdag ettermiddag var det igjen tid for jam, og denne gangen var det enda flere musikere å velge mellom. Jamverten pisket dem opp en etter en, og det ble mange fine konstellasjoner å høre. Publikum koste seg, og det så ut som også musikerne satte pris på å spille med hverandre. Seansen ble avsluttet med et par fine versjoner av The Weight (The Band) og Angel From Montgomery (av nylig avdøde John Prine).  Det var såpass mange musikere innom scenen, så å nevne alle er umulig, men de gjorde alle en hederlig innsats. 
Etter jam ble det noen timers pause og tid til å innta en bedre middag, før turen igjen gikk ut til Samfunnshuset og kveldens konserter.

Norsk Bluesunion var til stede på festivalen, og leder Bitten Svendsen og styremedlem Sveinung Lervåg hyllet 10-årsjubilanten med blomster og tale.
Bandet Underdogs åpnet ballet på lørdag kveld, og her fant vi festivalsjefen selv bak trommene. For første gang hadde de med seg gjester på scenen, og det hele ble en fin opptreden.

The Blues Express. 

The Blues Express
Avslutningskonserten lørdag kveld var det The Blues Express som sto for. Og for en avslutning det ble! Dette var bandets første konsert på lang tid, og spillegleden da de igjen kunne stå på scenen sammen var ikke til å ta feil av.
Med seg på scenen hadde kvartetten Øystein Undem, tidligere tangentspiller for Eric «Slim» Zahl & The South West Swingers. De som har opplevd Øystein live, vet at han er en skikkelig råtass på piano. Det viste seg at Undem var en svært god match med bandet. På låten Henri’s Boogie, som på liveplaten innspilt på Antone’s i Austin, Texas ble spilt av Henri Herbert, briljerte Øystein med forrykende spill og et voldsom driv.
Lørdag kom nyheten om at Peter Green var død, og bandet mintes Green med en låt med Kai Fjellberg i front på gitar. Bandet har benyttet koronaspillepausen til å lage ferdig flere låter, så et nytt album fra dette hardtsvingende bandet blir kanskje å høre i løpet av året?

Etter denne utblåsingen var det bare for festivalsjef Anker Møllerop å si takk for denne gang og ønske velkommen tilbake neste år. For festival skal det bli også neste år, og forhåpentligvis får vi da en ”vanlig” festival uten alle begrensinger som kulturarrangementer i 2020 må ta hensyn til. Datoene i 2021 er 29. – 31. juli, og en tur til Veiholmen bør være på programmet til alle bluesfans.
Takk til festivalledelsen, samt alle frivillige som bidro til at arrangementet gikk så bra, tross alle tiltak som måtte gjennomføres for å overholde smittevernet.
Les mer om årets Skjærgårdsblues i neste nummer av Bluesnews.

Bilder fra jam'en. (Foto: Nina Hanssen).