Suksess for Nidaros Blues 21

Nidaros Blues 2021 ble arrangert den siste helga i juni og ble en ubetinget suksess. Bare det at arrangørene klarte å arrangere en festival er imponerende. Da Clarion Brattøra forlenget sin avtale som smittevernhotell, måtte festivalen helt i siste liten flyttes til Scandic Lerkendal. Der ble konsertene avholdt på tre scener med artister som Tora, Bjørn Berge, Reidar Larsen, Hellbillies, Claudia Scott, Red Hot & Knut Marius Djupvik, The Bills, Vidar Busk, Daniel Eriksen og Stig Sjøstrøm.

Suksess for Nidaros Blues 21
Tora Dahle Aagård på scena under Nidaros Blues 21.

Covid-19 har skapt store utfordringer for alle arrangører i Norge og ikke minst for Engen og gjengen i Nidaros Blues. Smittesituasjonen i Trondheim har svingt opp og ned, og tilsvarende har både nasjonale og lokale myndigheter justert regler for antall besøkende, avstand, skjenkemuligheter, åpningstider o.l flere ganger gjennom vinteren og våren. 
Allerede i fjor ble beslutningen om å flytte fra Royal Garden tatt. Dette ble gjort for å ha mulighet til å skape tilstrekkelig avstand mellom gjestene noe man kan få på et større sted. Clarion Hotel på Brattøra ble valgt. Hotellet er et av de største konferansehotellene, men har også fungert som karantenehotell i Trondheim.
Restriksjonene fortsatte og festivalen så seg etterhvert nødt til å flytte tidspunktet til slutten av juni i håp om bedre tider med lettere restriksjoner.
Så ble det at Clarion Brattøra forlenget sin avtale med kommunen om å være karantenehotell en praktisk hindring som det viste seg umulig å overkomme. Så sent som 15. juni var det usikkert om det i det hele tatt kunne la seg gjøre å arrangere festival. Da vedtok bystyret nok lettelser i restriksjonene slik at det lot seg gjøre. 
På kort varsel fikk festivalen komme inn hos Scandic Lerkendal rett ved Rosenborgs fotballstadion. Scandic Lerkendal er et konferansehotell hvor alt ligger godt til rette for en festival, selv på kort varsel. 
 
Det var 3 scener. Den store kongressalen kan deles opp i 3 og ble denne gangen delt i 2: San Siro 1 og San Siro 3.  Siden vi er på Lerkendal får man ingen premie om man gjetter bakgrunnen for navnevalget. San Siro 1 var den store scenen med en koronakapasitet på 280. Her satt man ved store runde bord med plass til ca eks pr bord. San Siro 3 var den litt mindre scenen med plass til 220, men med en litt tettere møblering. Festivalen la seg på 200 i  begge salene og dermed føltes det romslig når man gikk inn i salen. 
I tillegg ble Lobby bar utenfor kongressalen brukt til ettermiddagskonsertene. VIP-rommene som brukes når Rosenborg spiller på Lerkendal ble backstagerom for bandene.

Torsdag 
Torsdagen inne på San Siro 1 ble åpnet av konferansier Robert Sætervik som ønsket velkommen og ga uttrykk av det selv om det var lykkelige publikummere i salen, så var det noen som var enda mer lykkelige, og det var artistene. Det var to svært sterke navn som sto på plakaten, og så fikk vi en bonus ved at Trond Helge Johnsen startet showet med to låter før de annonserte artistene kom.

Tora 
Bandet tar syvmilssteg mellom hver gang man ser dem. Bandet er en sann glede å oppleve med sin bluesinspirerte pop-rock. Tora Dahle Aagård ser ut som å være født til å være på scenen og det var tydelig stor spilleglede etter den lange ufrivillige pausen. Tora kombinerer det å være en god musiker med å være en stor underholder og det kjennetegner jo en stor artist. Her er det bare å glede seg til fortsettelsen. Bandet stilte med ny gitarist og Kristoffer Lysgård er nå fast ny gitarist i bandet ved siden av Tora selv. 

Claudia Scott 
Det var hennes første konsert i 2021, men det skulle man ikke tro. Claudia Scott (bildet over) har et fantastisk band med seg og kvaliteten på konserten var skyhøy. De som mener å kjenne Claudia som artist kan nok få seg en overraskelse når bandet starter. Det solide bandet med Jørun Bøgeberg (bass), Erland Dalen (trommer) og Olav Torgeir Kopsland (gitarer) lyder til tider både hardtslående og tungt i sin americana. Referanser til både det ene og det andre lar seg spore. En blueslåt med tema fra sørstatene ble det også. Etter hvert kom de mest kjente låtene og både publikum og band hadde grunn til å være kjempefornøyd etter konserten. 

Fredag
Nidaros Blueskompani startet seniorbluesen kl 12 i San Siro 1 før de neste artistene fortsatte i Lobby bar utenfor selve konferansesalen. Nidaros Blueskompani fikk raskt et godt grep om publikum med både egne låter og gamle klassikere. Publikum likte helt tydelig de hørte og her skulle nok dansegulvet vært åpnet for mange. Jolly Jumper & Big Moe and The Jimbo Jambo Band spiller på hjemmebane på Nidaros og de som var der vet hva de ville få servert av Kjell Inge Brovoll og Jan Erik Moe. Og det fikk de. Trivelig førkrigsblues, en del humor, men også nyere ting. Gjengen leverer skyhøy kvalitet i flere bluessjangre. Daniel Røssing på piano og Arne Skognes på trommer utfyller duoen perfekt. Bjørn Berge leverte en forrykende konsert slik vi kjenner ham. Det er mye heftig og hardt, men mer enn tidligere kommer det også en del låter som er litt mer nedpå og som kler Bjørn godt. Små underfundigheter kommer også mellom låtene.  
Litt ujevnt oppmøte preget konsertene på dagtid. Man har vært vant til en lun og varm seniorblues og slik ble det også, men kanskje ble Bjørn Berge så tidlig på dagen litt i tøffeste laget for noen.

Superfredag
Kveldssesjonen startet med Ida Jenshus. Hun har alltid stått trygt plantet i country/ americanatradisjonen, men har gradvis utviklet en ny sound gjennom de siste årene. I tillegg til å fortsatt ha et bein innenfor americanasjangeren inkluderer hun popen i musikken sin. Særlig første del av settet ble viet til de nyere låtene. Den nye sounden er på mange måter klar for større formater og scener, og det blir spennende å følge Ida framover nå når konsertene er i gang igjen. 

Vidar Busk/Daniel Eriksen/Stig Sjøstrøm 
Hyggelig gjenhør med trioen vi hører alt for sjeldent sammen. Hver for seg og sammen byr Daniel Eriksen og Vidar Busk på noe av det ypperste vi har å by på i dette landet. Når du i tillegg har Stig Sjøstrøm bak med sin perkusjon vet du at det må blir bra. Og det var et fyrverkeri av en konsert og publikum krevde flere ekstranumre før gutta kunne gå av scenen.

Hayde Bluegrass Orchestra 
Oslobandet Hayde Bluegrass Orchestra startet etter å ha blitt inspirert av en film. Bandet er etter hvert blitt svært så populære hos de som digger bluegrass- og americanasjangeren, men bandet henter også inspirasjon fra folkrock, pop, samt irsk, keltisk og norsk folkemusikk. Bandet leverte et flott sett på San Siro 3 og fikk nok mange nye venner. Stikkord er flerstemt sang og catchy melodier.

Red Hot & Knut Marius Djupvik 
En forrykende avslutning på fredagen ble det med Red Hot og Knut Marius Djupvik (bildet over). Knut Marius skulle være velkjent for de fleste fra da han vant The Voice 2013 og Stjernekamp 2020, men bandet som sådan har også flere meritter på nakken. Gjengen vant Union Bluescup i 2007 og var følgelig unionsband i 2008 noe som ga dem et års turne i regi av Norsk Bluesunion. I løpet av det året spilte de inn live-skive på Moldejazzen der de hadde med seg Vidar Busk. Vidar ble invitert på scenen og deltok på de siste låtene. Men Red Hot med Knut Marius klarer seg særdeles godt på egen hånd også og de er et fantastisk liveband som kombinerer gamle bluesklassikere med funk, jazz og rockelåter. Blåserekka må vel være den beste vi har her til lands. Gåsehud ble det da de bl.a. dro noen låter fra The Band.

Lørdag
Lørdagen startet kl 12 med Viktor Wilhelmsen og Mattis Kleppen som umiddelbart satte folk i god stemning. Dette er variert lavmælt musikk som favner forskjellige stilarter og referanser. Sjangerne varierer fra blues til folkemusikk av ulik etnisitet. Det fortsatte med Small Town Orchestra som er prosjektet til Hans Bollandsås og Helene Misund og som hadde med seg Halvor Mjøen på trommer og Einar Mellingseter på bass. Dette er også en mix av forskjellige stilarter fra blues og soul til innslag av bluegrass. The Bills avsluttet formiddagssettet. Bill Booth og Bill Troiani har med seg Alexander Pettersen på trommer og Ian Johannessen på gitar. Musikken favner bredt her også. Blues, swing og country kombineres med innslag av folkemusikk. Det er ikke helt samme musikk, men stemningsmessig minner deres "feelgood" meg om plata The Road to Escondido med Eric Clapton og JJ Cale. Og publikum satte tydelig pris på det de fikk servert.

Superlørdag
Kveldssesjonen startet med veteranen Reidar Larsen (bildet over) som var årets festivalartist på Nidaros Blues etter at fjorårets planlagte feiring av hans 50-årsjubileum gikk i vasken. Reidar Larsen leverer alltid varene og med et suverent band i Arne R Skage på gitar, Roald Brekke på bass og Atle Helland Strøm på trommer kunne det ikke gå galt. I tillegg var laget forsterket med Kjell Inge Brovoll på munnspill. Som vanlig startet det på norsk før settet ble engelskspråklig ord å høre. Fett, trivelig og stor stemning i salen.

Jan Arild Sørnes & The Elektriske Bandet 
Jan Arild Sørnes er kanskje et litt ubeskrevet blad for mange, men mannen har holdt på i mange år. Med blåserekke ble det skikkelig trøkk på San Siro 3. Saftige nordnorske tekster og sjangermessig veksling mellom heftig blues og soul skapte stor stemning. Hammondlegenden Palle Wagnberg er med i bandet, og da har du en viss formening om kvaliteten.

Hellbillies 
Et ubeskrevet blad er Hellbillies så definitivt ikke. I 2020 markerte bandet 30 år på veien. Jubileumsturneen ble svært amputert og det var et svært spillesugent band vi fikk høre. De er et vanvittig bra liveband og også på en bluesfestival blir det allsang på flere låter. Aslag Haugen utbrøt under en av dem at stort sett alltid er det mest damestemmer de hører på allsang, men her var det omvendt! «Høyst uvanleg» ropte Aslag før han utfordret damene.

Hayde Bluegrass Orchestra The Broken Circle Session avsluttet festivalen på San Siro 3. Denne kvelden var de forsterket med utvidet besetning (trommer, piano og blåserekke). Det ble en sjarmerende avslutning med begeistrede publikummere som kunne samles i Lobby Bar etterpå.

Suksess
Smittevern var satt i høysetet, men det ble aldri forstyrrende for hvordan folk ble mottatt og arrangeringen av konsertene. Det var satt ut sprit ment for utvortes bruk overalt, noe som ble muntert kommentert av festivalleder Jan Engen, og folk var flinke til å bruke munnbind i fellesarealer. Mat og drikke ble kjøpt kontantløst med hjelp av QR-koder og det hele gikk smidig for seg.
På Scandic Lerkendal er det store arealer, men et lite minus vil kanskje i et normalår være at det kanskje er litt kort avstand mellom scenene. På denne nedskalerte festivalen gikk det helt greit, men i et normalt år bør man få til scener flere steder på hotellet hvis ikke kan det bli trangt og kanskje kan lyden slå gjennom til neste sal.
Det var tidlig klart at store utenlandske innslag ville bli vanskelig i år. Et bra program ble det likevel selv om noen selvsagt også i år mente at ikke alt er like relevant på en bluesfestival. Vi skal likevel være takknemlige for at de klarte å komme opp med en sårt etterlengtet festival med så mye kvalitet. 
Som Jan Engen sa: 
- Vi skal jo heller ikke glemme at til tross for alt som har skjedd så har vi faktisk greid å samle noen av Norges aller fremste artister innen blues, soul, roots og country.

Jan Engen forteller til Bluesnews at de jobbet hardt for å få til en løsning på Clarion, men at de ikke klarte det. Bare tre uker før festivalstart sto de uten arrangementssted og med strenge restriksjoner de ikke så enden på. Han forteller at det også nble tatt kontakt med Royal Garden for å høre om det var mulig å komme tilbake dit, men at hotellet ikke hadde kapasitet. Engen hadde samme runde med Scandic Nidelven, de var også positivt innstiltr, men andre prosjekter sto også i veien der.
-  31. mai ble styret samlet og vi diskuterte de forskjellige mulighetene vi hadde, forteller Engen til Bluesnews. - Enhver normal forsamling ville ha avlyst festivalen, vi er ikke normale. Vi sto uten festivalarena og koronarestriksjonene forbød oss å i det hele tatt arrangere, og det var 24 dager igjen til festivalstart. Flere artister kunne fortsatt ikke bekreftes 100 %, og vi sto med en reiselogistikk som var ekstremt utfordrende. Svært begrenset antall avganger på fly bla. Litt av et utgangspunkt. 31. mai sent kveld dro jeg og Heidi på hemmelig befaring på Scandic Lerkendal, tirsdag 1. juni dro jeg på en ny befaring, fortsatt hemmelig, tirsdag ettermiddag kontaktet jeg direktøren. Mailer og avtaleforslag føyk gjennom internætte og onsdag 2. juli på ettermiddagen hadde vi landet en avtale. Utrolig sporty av Merete Imbsen og resten av ledergruppa å si ja på så kort varsel til noe de ikke har vært med på før. Torsdag 3. juni hadde jeg befaring med vår tekniske sjef Marius, Trondheim Lyd og en lysdesigner. De bekreftet at det vi ønsket lot seg gjøre. Med andre ord, vi flytter fra Clarion til Scandic Lerkendal før vi rakk å flytte inn på Brattøra.
Dessverre så var det ikke slutt på utfordringene. Hotellet hadde jo gått på lavgir og vært sterkt nedbemannet i lang tid. Som ikke det er nok innførte Trondheim kommune de strengest tiltakene gjennom pandemien, og da er vi 3 uker før planlagt festivalstart. Det ble full nedstenging. På det tidspunktet er vi bare et tastetrykk unna å avlyse. Fortsatt restriksjoner som gjør festivaldrift umulig. 
Smittetallene i byen begynner å gå ned, men samtidig begynner tiden å løpe fra oss. Det sitter artister rundt i landet som bare venter på svar fra oss. 

På formannskapsmøtet 15. juni stemmer politikerne for noen lettelser, ikke mange, men akkurat nok til at vi kan arrangere Nidaros Blues 2021. På tidspunktet for vedtaket er det 8 dager til vi skal starte opprigg. 
Det var fortsatt noen skjær i sjøen, men festval ble det, forteller Jan Engen.

Det aller meste på Nidaros Blues på Scandic Lerkendal fungerte veldig bra og nå tror jeg festivalen har et dilemma på hvor det skal bli festival neste gang, – og det er ikke lenge til. Det er kun 10 måneder til april 2022.

Alle bilder: Per Ole Hagen