Bluesnews

Festivalen åpnet torsdag med konsert med Ole Børud i Kimen Kulturhus. Børud kom til finalen i Stjernekamp på NRK i 2018, og har vært profesjonell musiker siden han var 16 år. Hans siste album, ”Soul Letters” kom i februar i år, og byr på old school soul og r’n’b.
I pianobaren på hotellet, var det også et tilbud til de som hadde ankommet tidlig. 

Bluespris til Marie Trout
Den årlige prisen Hell Blues Award gikk i år til Marie Trout. Danske Marie er kona til Walter Trout, som spilte på festivalen, og det er første gang denne prisen har gått til en som ikke er musiker. Marie har jobbet som Walters turnémanager og har stått ved Walters side gjennom hans alvorlige sykdom. Marie har også skrevet en interessant bluesbok, The Blues: Why It Still Hurts So Good. Salget av denne boka har samlet inn over $12 000, penger som har gått til The Blues Foundations HART Fund som gir helsehjelp til musikere uten helseforsikring. Marie skriver nå på en ny bok.
Marie takket for prisen med disse ordene: ”Jeg håper dette valget av en prisvinner kan bidra til å skinne litt på alle de ”usynlige” i kulissene, som jobber lidenskapelig for å få musikkens magi til å skje. Takk også til mannen som har gjort alle mine drømmer om et liv med ærlighet og mot til virkelighet, og som har stolt på meg med sitt liv og karriere i 32 år, Walter Trout ”.

Marie Trout mottok Hell Blues Award. (Foto: Per Ole Hagen).

Noen frafall fra programmet ble det dessverre. Spoonful Of Blues måtte gjøre en sjelden avlysning av sin konsert på grunn av sykdom, og den italienske duoen Lovesick Duo måtte også avlyse. Men når man har et hotell fullt av musikerne, ordner det seg gjerne med en erstatning. Nidaros Blueskompani overtok for Spoonful, mens Marius Lien og Mike Sanchez stilte opp på jobbene Lovesick Duo skulle hatt.

Blues fra fire scener
Fredag og lørdag kunne man høre blues fra fire scener på hotellet fra tidlig ettermiddag til langt på natt. Det var et variert program, slik at de fleste kunne finne sine favorittsjangre.
Seniorene fikk sin SeniorBlues på kulturhuset, med pianisten Ladyva samt Jolly Jumper & Big Moe med Jimbo Jambo Band.

Dette året var baren i 2. etasje viet til pianoblues og boogie woogie, og oppmøtet av publikum var generelt bra og stemningen god. Her kunne man finne seg en god sitteplass og få topp pianoblues servert av Anke Angel, Reidar Larsen, Ladyva, Dr. Bekken, Jonas Meyer Jamt, Katharina Alber, Mike Sanchez, Ulf & Bo, Diz Watson og Bart Szopinski. Et ungt talent som gjorde stor suksess på festivalen var pianisten Jonas Meyer Jamt, som fylte 20 år på fredag, og feiret med egen konsert i pianobaren. Jonas startet å spille piano på kulturskolen da han bare var seks år gammel, og læreren hans var Tor Einar Bekken. Da Jonas oppdaget New Orleans-pianisten James Carroll Booker III ble han en viktig inspirator for det unge talentet. Lærer Dr. Bekken fulgte stolt med på konserten, og en begeistret festivalsjef doblet glatt honoraret til Jonas etter hans konsert. I tillegg ble han spontant booket inn som første artist til neste års festival. Jonas er et navn å se opp for!

Roy Book Binder. (Foto: Per Ole Hagen).

Roy Book Binder
På dagtid bød Hell Catering-scenen på fantastiske konserter. På fredag spilte Roy Book Binder og duoen Big Joe Louis/Diz Watson, og på lørdag kunne vi høre Big Joe Louis (solo), Roy Book Binder og Hans Theessink. Konsertene var godt besøkt, og det var et lyttende og entusiastisk publikum som fulgte med og som droppet praten mens artistene spilte. Helt eksemplarisk! 
Roy Book Binder fortalte historier fra sitt lange liv i bluesens tjeneste, fra han som ung mann fikk gitartimer for $5 fra Reverend Gary Davis til alle hans opplevelser i folk- og bluesmiljøet. Roy er svogeren til Rock Bottom, som spilte mye i Norge. Vidar Busk var den første som spilte inn en av Roys låter på plate, nemlig låten Anywhere You Go fra Stompin’ Our Feet With Joy-skiva.
Roy var overveldet over publikum på Hell, og mente at dette var de beste konsertene han har gjort i Norge og Europa noen sinne. Han fikk stående applaus fra publikum, som satte stor pris på Roys historietimer. 
Både Big Joe Louis og Diz Watson har vært på Hell tidligere, og ble varmt ønsket velkommen tilbake. Med piano og gitar leverte de en personlig og trivelig konsert.

Hans Theessink
74 år gamle Hans Theessink har spilt i Norge en rekke ganger, og har mange trofaste fans her. Mange av dem hadde funnet veien til Hell denne helgen. Han fortalte hvordan han hørte Big Bill Broonzy spille blues på Radio Luxemburg som ung, og uten å vite at musikken het blues, forelsket han seg i den. Over 50 år senere er han en av Europas aller beste tolkere av tradisjonell blues. 

Jolly Jumper & Big Moe
På kveldstid var Gjensidige-scenen stedet for de litt mindre konsertene.
Fredag spilte Hans Theessink, Nidaros Blueskompani, Jonne & Dæm, Bluesmobile Quartet og Marius Lien Band. På dagen lørdag spilte Marius Lien solo, før Jolly Jumper & Big Moe med deres Jimbo Jambo Band spilte for et smekk fullt lokale – som de alltid gjør under festivalen. Kjell Inge mimret 30 år tilbake i tid, da han traff Jan Erik Moe for første gang. De to fant hverandre gjennom musikken, og neste år skal de feire 30 år som duo, med turné og forhåpentligvis et nytt album. Konserten var, som det pleier, ­preget av humor, ”skitprat”, godt musikalsk håndver­k og morsomme låter, de to har på en måte skapt en egen sjanger. Det er vel nesten unødvendig å nevne at de fikk stående applaus etter konserten.

Bluesmobile Quartet
På kveldstid lørdag spilte Bjørn Berge, unionsbandet Soft City, Bluesmobile Quartet og Harlem Lake. Blues­mobile Quartet er musikerne fra bandet Bluebirds, som med Patric Carlsson i front spilte land og strand rundt i Norge på 90/00-tallet. De kunne fortelle at de i 1999 hadde de over 60 spillejobber i Norge! Etter at de la opp i 2006 møttes bandet igjen forrige år og gjenoppsto som Bluesmobile Quartet, og de er atter på veien med stilsikker r’n’b og blues. De fikk også besøk av Big Joe Louis på scenen på tre låter.

Årets dyktige unionsband Soft City, leverte en flott konsert med sin egenartede musikk i blues/jazz-landskapet. At bandet har låten Voodoo Without Killing Chicken av Knut Reiersrud som opptaksprøve, sier litt om det musikalske nivået. Denne låten spilte de også lørdag. 
Sparebank-scenen er forbeholdt de største navnene på festivalen, og brukes på kveldstid. Fredag spilte først Mud Morganfield, så Walter Trout og Elles Bailey, og lørdag var det Bonita & The Blues Shacks, Nine Below Zero og Skage som sto for underholdningen her.

Mud Morganfield. (Foto: Per Ole Hagen).

Mud Morganfield
Sønnen til selveste Muddy Waters både ser og høres ut som sin far. Han hadde med seg sitt europeiske backingband, et stjernelag med eminente musikere. Om man lukker øynene et lite øyeblikk kan man tenke seg til en klubb på sørsida i Chicago på 60-tallet når Mud synger. Mud var i godt humør, og fleipet med publikum og med bandet sitt. Han gjorde en del av sine egne låter, men også flere av sin fars hits, som Forty Days and Forty Nights, og selvsagt Got My Mojo Working.

Walter Trout
Han har gjestet Blues In Hell tidligere. Walter Trout er en populær artist, og salen var full da han startet å spille. Han har et nytt album ute, ”Ride”, som for tiden ligger på første plass på Billboards bluesliste, så han er i høyeste grad aktuell.
De som liker øsende gitarer og rocka blues fikk akkurat det de ønsket denne fredagskvelden. Elles Bailey, som spilte etter Trout, og som tidligere har varmet opp for Trout på turné, gjorde en låt med Walter. Senere kom også Peer Gynt opp, og sammen gjorde Peer og Walter låten We’re All In This Together, som Walter gjorde sammen med Joe Bonamassa på albumet med samme navn. Walter Trout hadde for øvrig en beskjed til publikummet på Hell: Bli organdonor! Det kan redde liv – se på meg, sa Walter, som fikk transplantert en ny lever i 2014.

Walter Trout. (Foto: Per Ole Hagen).

På den store scenen ble fredagskvelden avsluttet av Elles Bailey. Den engelske artisten har hatt stor suksess de siste årene og er kåret til UK Artist of the Year både i 2020 og i 2021 (UK Blues Awards) og vant også pris for årets låt under UK Americana Awards i 2022 for låten Little Piece of Heaven. 

Bonita & The Blues Shacks
Et av Europas aller beste r´n´b/bluesband, tyske B.B & The Blues Shacks, har spilt mange ganger i Norge, og leverer alltid drivende og stilriktig blues. Bandet hadde denne gang tatt med seg Bonita Niessen, og når de opptrer sammen kaller de seg Bonita & the Blues Shacks. Det skjer noe magisk når Bonita og sanger Michael Arlt slår seg sammen – gnister flyr ! Og gnistrer gjør det også av det ytterst smakfulle gitarspillet til Andreas Arlt. En strålende fin konsert!

Bonita & The Blues Shacks. (Foto: Per Ole Hagen).

Nine Below Zero
Fra originale Nine Below Zero, som startet opp i 1977, er bare Dennis Greaves og Mark Feltham igjen. De har i år 45-årsjubileum som band. De siste årene har de fått med seg yngre krefter i bandet, med den meget energiske tangentspilleren Tom Monks og trommis Sonny Greaves, sønnen til bandsjef Dennis. Det kan virke som det har vært en energi-innsprøyting for bandet, konserten de bød på var det virkelig godt driv over! 

Skage
Bak navnet Skage, som avsluttet lørdagen i storsalen, skjuler Arne Skage seg, gitaristen som har spilt med Reidar Larsen i mange år, samt bidratt på en mengde plater for forskjellige artister. I fjor ga han ut sitt debutalbum, en plate som oser av inspirasjon fra New Orleans. Med seg på scenen hadde Skage et dyktig band, og hans datter Thale bidro også på sang.

I pianobaren lagde den fabelaktige pianisten og entertaineren Bart Szopinski stor stemning, før det ble en stor finalejam med festivalens pianister på rekke og rad. På Gjensidige-scenen avsluttet det nederlandske bandet Harlem Lake. Nå hadde et musikkmettet publikum begynt å finne veien tilbake til senga, og den 32. festivalen på Hell kunne skrives inn i historiebøkene som en riktig vellykket helg.

Årets festivalkunstner var lokale Rita Lien, som viste frem sine flotte portretter på sin utstilling i resepsjonsområdet.

Det er ikke mulig å arrangere en festival uten et korps av frivillige. På Hell var 150 stykker i sving, ikledd rosa eller turkise t-skjorter. Det skal bæres, sjaues, bygges, kobles, sjekkes billetter, kjøres, ønskes velkommen, følge opp artistene og en haug med andre oppgaver, og de rutinerte hjelperne ordnet det meste på strak arm. Kjell Inge fremhevet også de frivillige som hjelper til, mange av dem kommer tilbake år etter år. 

Svært vellykket
Alt i alt var årets utgave av Blues In Hell svært vellykket. Alle var glade for å kunne treffes igjen uten å holde ”meter’n” og for å kunne nyte konserter sånn som vi gjorde før 2020. Programmet hadde noe for enhver smak, og artistene koste seg, traff gamle venner og satt gjerne inn med hverandre. 
Takk til Blues In Hell for en strålende gjennomført festivalhelg!